Perioden 1965–1975 var  «krystalliseringsstadiet» i hypertermiutviklingen , da stabile hypertermiske skoler og trender begynte å ta form. Den er  preget av navnet Manfred von Ardenne, som  var en fremtredende tysk fysiker som jobbet innen onkologi. Eksempelet på von Ardenne er svært demonstrativt for å vise de indre mønstrene i hypertermisk evolusjon av flere årsaker:

• For det første var han  en mann med et usedvanlig sinn, som vanligvis gikk et skritt foran verden innen hypertermi, og som lett endret konsepter og tekniske løsninger hvis de var ineffektive.
• For det andre var hans fysiske og tekniske kunnskaper absolutt overlegne over hele verden, og hans tekniske fasiliteter var praktisk talt ubegrensede.
• For det tredje var han den uavhengige forskeren i det sosialistiske Øst-Tyskland; derfor var ikke forskningen og praksisen hans påvirket av kommersielle skjevheter og var
  ikke bundet til noen teknologi og dens kommersialisering slik det uunngåelig skjedde i den vestlige verden.
• For det fjerde var han administrerende direktør i sitt eget forskningsinstitutt og hadde derfor helt frihet i forskningen sin.
• For det femte ser det ut til at forskningen hans ikke var økonomisk begrenset.
• For det sjette, og svært viktig, var han ikke begrenset til hypertermi på noen måte, fordi han i det hele tatt søkte kreftbehandling.

Den komplekse effekten av disse faktorene skapte et ekstraordinært grunnlag for forskning og utvikling på hypertermi, og det er svært interessant å undersøke hvilket resultat som ble nådd under disse unike omstendighetene.

Von Ardenne startet sin virksomhet innen onkologi i 1965 da han utviklet et tokammers hypertermisk bad med hodekjøling. Allerede i de første in vitro-eksperimentene utført i 1965 bekreftet han den selektive termosensitiviteten til svulster [99] og presenterte snart sitt konsept med flertrinns kreftkjemoterapi [100,101] basert på kombinasjonen av ekstrem hypertermi og svulstforsuring med DL-glyseroldehyd ved Heidelberg Universitet.

I 1966 annonserte han «oppdagelsen av et felt med nesten uendelig selektivitet mellom kreftceller og friske celler i kreftbehandling med ekstrem hypertermi» [102],  noe som startet det verdensomspennende «hypertermiske kappløpet».

Den generelle tonen i von Ardennes første arbeider antyder at han i utgangspunktet tenkte på hypertermi som en uavhengig, giftfri og selektiv behandling av kreft, og tilsynelatende hadde han Napoleonske planer om en ett-trinns løsning på alle kreftbehandlingsproblemer basert på hypertermi. I mellomtiden – det ser ut til at allerede i 1967 – hadde von Ardenne snublet over fenomenet med manglende sammenlignbarhet av resultater in vitro og in vivo [103], og hadde også møtt problemet med utilstrekkelig hypertermi-effektivitet, noe som gjenspeiles i den  aktive søken etter termosensibilisatorer . Mange av dem ble testet mellom 1967 og 1969, inkludert menadion, en effekt som igjen ble forsterket av metylenblått [104]; aterbin [105], progesteron [106] og dimetylstilbestron [107], Tween 80 [108], vitamin A [109], dimetylsulfoksid [109] og antistoffer.

Til slutt  forsøkte von Ardenne å angripe kreft med en cocktail av modifikatorer [108], inkludert strålebehandling [110]. Det ser ut til at ideen om  tumorforsuring i kraft av hyperglykemi  ikke oppsto tidligere enn i 1968 [111]. Den teoretiske forklaringen var hyperglykemiske modifikasjoner i 1969 [112], selv om søket etter andre forsurende stoffer fortsatte i 1970 [113].

Samtidig hadde von Ardenne endret den ekstreme hypertermien til moderat (40 °C) [114].

Derfor  hadde von Ardenne realisert «en moderat omladning» 25 år tidligere enn verdens hypertermi .

I 1969 startet han in vivo-eksperimenter på mus basert på kombinasjonen av hypertermi, hyperglykemi og myk røntgen [115] og rapporterte umiddelbart den høye effekten [116].

I 1972  presenterte Ardenne det komplette konseptet «selektiv flerfasekreftterapi» (sCMT) [117],  der «langsiktig forsuring gjennom aktivering av glykolyse» ble nevnt for første gang som den primære mekanismen for kreftbehandling, mens mild hypertermi (40 °C) kun ble ansett som en hjelpemodalitet.

[…]

[…fortsettelse følger]